Leder egentlig perfekte prestasjoner til suksess?

Skjermbilde 2016-02-25 kl. 15.47.09

Min medstudent Gina Long Liabø deler sin personlige opplevelse om det å være student i 2016 . Her beskriver hun hvordan vi lever i et prestasjonssamfunn. Et samfunn hvor vi blir mer og mer like hverandre, basert på hvordan forventningene rundt oss sier at vi skal være . Vi skal leve opp til et ideal om det perfekte. Unge jenter i dag jobber hardt for å oppnå nettopp det, og det hele ender med at mange blir syke av alt presset.

Gina skriver at «å være perfekt har blitt det nye normale» og at det er lite rom for å være seg selv.

Hun lurer på hvor er tiden for å lade opp batteriene slik at du faktisk får tid til å gjøre alt som skal gjøres? Det opplagte svaret er å prioritere og senke forventningene til seg selv, men selv skriver hun at det er lettere sagt enn gjort. I bunn og grunn beskriver hun et samfunn hvor prestasjon og perfekte resultater er det som skal til for å bli sett, og anerkjent for den man er.

perfeksjon

Klassen digital markedsføring

I klassen digital markedsføring er det en gjeng flotte, motiverte og flinke studenter som jobber knallhardt på bloggene sine. De fleste er aktive i sosiale medier og utfører alle oppgaver de får tildelt. Vi blir målt og deretter rangert på denne listen.

Presset til å prestere og komme høyt på denne listen, er en av de tingene Gina påpeker som en stressfaktor. Ettersom det å prestere og gjøre det bra, henger sammen med det å bli sett og lagt merke til av en potensiell arbeidsgiver. Videre beskriver hun et arbeidsmarked som krever at man har det lille ekstra som ingen andre har, for å skille deg ut i mengden av alle de andre allerede «perfekte» mennesker der ute.

Flere av de jeg studerer sammen med er veldig prestasjonsorienterte. En av de andre jentene uttalte at hun ikke kunne legge vekk bøkene når hun egentlig var veldig sliten, fordi hun da følte at hun ikke ville det nok. Ved å legge vekk bøkene å ta en pause følte hun et personlig nederlag, samtidig som hun følte seg forpliktet til å lese fordi alle andre i klassen satt å jobbet og slet døgnet rundt. Dette kan faktisk gjøre at du mister all motivasjon en dag, og man glemmer å være seg selv.

For mye prestasjon?

Denne følelsen er et varseltegn for min del. Det er et tegn på at jeg har gått for hardt ut, og trenger en pause. For noen år siden stresset jeg meg selv syk. Hele tiden jaget jeg de perfekte resultatene og de perfekte prestasjonene. Jeg var rett og slett arbeidsnarkoman.

«Kjæresten min sa til meg at jeg var mer i et kjærlighetsforhold til laptopen enn til han.»

Jeg fullførte ikke videregående skole på normalt sett, jeg var ute å luktet på arbeidslivet mens andre (smarte) ungdommer fullførte videregående. Jeg måtte ta den tunge omveien for å få studiekompetanse. Under min arbeidstid hos Tele2 Norge, tok jeg allmennfaglig påbygging gjennom nettstudiet NKI. Ja visst fikk jeg pensum inn, og fikk gode karakterer. Men jeg ble så utrolig sliten av hele opplegget, og da mener jeg psykisk sliten. Det kom til et punkt hvor jeg «møtte veggen» i 2014, og det var på tide med en forandring. Jeg tok ut permisjon fra jobben min for å studere, hvor jeg fikk oppfølgning.

Jeg var i godt selskap ettersom stadig flere studenter sliter seg ut, mange fler enn før. Det er på tide å komme med litt anderledes råd og tips for å holde seg motivert. Fordi for mye motivasjon, indre driv og et prestasjonsfokus kan bikke motsatt vei, til at man faktisk blir syk.

Presset blir ikke mindre når vi skal ut i arbeidslivet. Det er ingen som takker deg når du sitter der søvnløs og utmattet fordi du tok på deg en rapport du egentlig ikke hadde tid til.

Hvordan balansere lykke og suksess?

Jeg kan godt forstå presset, ettersom jeg har blitt utsatt for det samme selv. Mange blir forvirret av hva samfunnet egentlig forventer av oss. På den ene siden skal du prestere på alle nivåer, og levere gode resultater for å oppnå suksess, men på den andre siden skal du gi deg selv rom for pause, avslappning og inspirasjon.

Hvis man virkelig skal bli god til noe, er jeg overbevist om at man må bli inspirert. Uten inspirasjon, ingen lidenskap! Dette gjelder for å bli god til blogging så vel som å være flink på skolen. Jeg merker selv at jeg trenger inspirasjon i hverdagen for å klare å holde meg motivert og strukturert med tanke på skolearbeid. Og ikke minst skal man være lykkelig.

Forskning viser at det er først og fremst lykke som fører til suksess– ikke motsatt.

Samtidig har en annen forskning kommet frem til at de største hinderene for lykke er perfeksjonisme og det å sammenlikne seg med andre.

Perfeksjonisme gjør deg tregere, og hindrer innovasjon

Mange er redde for å publisere et blogginnlegg i frykt for å ha forstått noe feil, eller at det ikke er godt nok. Så bra, tenker jeg!

feile

Da har du lært noe. Noen innlegg treffer man med, og andre ikke. Sånn er det bare. Slik er det også for markedsførere, noen kampanjer treffer, andre ikke. Det er dette som bygger opp «erfaringsbanken» vår.

Slik er det også for produktutviklere, noen produkter treffer bra, andre flopper. Faktisk så flopper 9 av 10 produkter som kommer ut på markedet. Men gir de seg med å produsere nye produker? Nei.

For å overvinne denne bloggfrykten, denne frykten for at det ikke skal være godt nok, tror jeg eneste løsningen er å skrive, skrive, skrive.

Man må lære seg å tåle at innlegget du skriver, kanskje alltid ikke treffer – det kan ikke være perfekt hver gang! Klarer man å ta innover seg dette, ikke faller ned i kjelleren etter et dårlig innlegg eller en dårlig prestasjon, og heller starter skrivingen på et annet innlegg med nytt pågangsmot. Da tror jeg man er på god vei mot å overvinne den store bloggfrykten og får det bedre med seg selv.

Å sammenlikne seg selv med andre hindrer selvutvikling

 

perfeksjon 2

Det å sammenlikne seg selv med andre kan være svært destruktivt. For mange ender det med at man begraver det unike med seg selv, det som skaper edge – det lille ekstra. Det er klart, dette er lettere sagt enn gjort og jeg tar meg selv i det hver eneste dag.

Jeg sjekker stammen.no, og Twitter daglig for å oppdatere meg på hva mine medstudenter driver med. Når jeg leser at mine medstudenter har skrevet et knallgodt innlegg, tar jeg meg selv i å tenke at mine prestasjoner ikke er i nærheten. Og når jeg hører at mine medstudenter får jobbtilbud og blir anerkjent for sitt arbeid, går jeg tilbake på mitt eget arbeid å evaluerer.

«Pulsen slår raskere, hjertet slår i brystet – jeg kjenner et enormt press til å levere resultater – jeg vil jeg også!»

Men det er der jeg sier STOPP!

Mixed race businesswoman practicing yoga in busy urban crosswalk

Jeg lar verden med den enorme farten suse forbi meg et sekund, plutselig sitter jeg der og observerer meg selv fra utsiden. Jeg trekker pusten og forsøker å sette alt i perspektiv.

Hvem er jeg, og hva har jeg fått til? Jeg har siden barneskolen i motsetning til Gina slitt med dårlige karakterer, og jeg var helt sikker på at jeg aldri ville fullføre videregående skole.

Vær din egen heiagjeng!

Men det har ikke stoppet meg i å studere på høyskole, det er rett og slett lidenskap i kombinasjon med sterk vilje som har fått meg igjennom. Kanskje til tider litt for mye.

Men nå sitter jeg her, halvveis i min bachelorgrad 27 år gammel, og hittil oppnådd gode karakterer. Er ikke det verdt å feire? Jeg har opprettet en blogg, og når jeg ser tilbake på tidligere innlegg har skriveferdighetene mine stadig blitt bedre. Er ikke det verdt å feire? Jeg er fra Sarpsborg, og min dialekt er preget av «Østfold-L`en», dette skiller meg fra andre og skaper særpreg og en karakter. Er ikke det verdt å feire? Og i ekte østfold-stil er jeg brutalt ærlig og rett frem i min kommunikasjon – er ikke det verdt å feire?

Vær annerledes, vær deg selv

Meningen er ikke å bedrive selvskryt, poenget er at jeg heier på særpreg og dyrking av det unike. Jeg heier på de som heier på seg selv. Til de som synes dette er selvskryt har jeg ett budskap:

«En må våge å by på seg selv, stikk deg frem som du er. Fuck janteloven!»

 

Vil du lese mer om hvordan du kan skille deg ut ved å by mer på deg selv, burde du lese dette innlegget.

Carl Størmer skriver på sin blogg at Artisten Bob Dylan er et eksempel på en artist som ikke har mange tydelige konkurrenter, tiltross for at han ikke er verdensmester i noe annet enn å være seg selv. Dette er forbasket bra sagt, og det kan ikke bli mer tydelig.

Derfor har jeg tatt et aktivt valg om å gjøre ting anderledes enn alle andre og gjøre ting på min helt unike måte. Og som vår foreleser Karl Philip Lund sier:

«Velg en retning og implementer som et helvete!

Det er akkurat det jeg har gjort, jeg har valgt en retning som er riktig for meg og tatt et valg om å ikke sammenlikne meg med andre. Jeg ser på meg som unik, som en merkevare. En merkevare skiller seg fra andre varemerker, det har noe spesielt ved seg som ingen andre har.

Kanskje det er nettopp dette som vil skille deg fra alle de andre allerede «perfekte» menneskene? Kanskje det ikke handler om prestasjoner og toppkarakterer i det hele tatt? Det er i allefall det store selskaper som Google og Facebook hevder.

Hvem har skapt prestasjonspresset?

Hvorfor er det slik at det kalles «flink pike syndromet»? Kan det ha noe med at vi jenter skaper mye av dette presset selv? Hvis vi tar en titt over på gutta er situasjonen en helt annen. La oss tenke oss at jeg stiller spørsmål om gutta kjenner presset til å prestere på samme måte. Hva tror dere svaret ville vært?

Jeg er villig til å gjette på at svaret ville lyde omtrent slik:

«Nei, det gjør jeg ikke, fordi jeg er så forbanna god på det jeg driver med!»

Lykke er et forskningsfelt som stadig forskes på, og nyere forskning har kommet frem til at suksess er ikke en av de tingene som skaper lykke. I artikkelen forteller forfatter og foredragsholder Tal Ben-Shahar at mange tror suksess fører til lykke. Men dette er kun en midlertidig og overfladisk lykke.

De har kommet frem til tre ting som viser veien til lykke. 

  1.  Ved å være god mot deg selv
  2. Mot andre
  3. Og ved å gjøre det du er god til.

Å bli lykkelig fordi du gjør det du er god til, beskriver Bente Sollid Storehaug godt når hun skriver at gründere sjeldent er syke. De jobber dag og natt, uten å se på klokken. De brenner for sin idè, sitt produkt og sitt selskap. Det er ikke noe galt i å være flink, og dette er kanskje et vågalt tips å komme med, men jeg mener du burde tillate deg selv å fokusere på det du er flink til.

«La lidenskapen vise din vei, og prioriter energien din deretter.»

Du er selv ansvarlig for egen lykke. Du velger selv hvilket fokus du skal ha, og det er ikke alltid det er nødvendig å være perfekt på alle områder. Stak deg ut en retning, kjør knallhardt, og vær tro mot retningen du har valgt. Blås litt i hva andre forteller deg hva du bør gjøre og hva som forventes av deg.

Velg å tro på at du er god til det du gjør, og velg å stol på at du er unik.

 

Følg meg på sosiale medier:

Google plus roundPinterest roundInstagram round  Twitter roundLinkedin round

Vil du vite mer om meg?

Klikk her om du vil vite mer om min arbeidskarriere

Klikk her om du vil vite mer om hvem jeg er som person

Klikk her om du vil se flere oppgaver jeg har skrevet i forbindelse med studiene

Meld deg på mitt nyhetsbrev!
Som digital student eksperimenterer jeg mye på egenhånd. Denne gangen tar jeg for meg E-post markedsføring. Legg gjerne igjen e-post adressen din og bidra til min læring.
Det jeg lærer, deler jeg selvfølgelig med dere her på bloggen.

6 Comments

  1. Hei Cecilie!

    Bra innlegg og gode tilbakemeldinger. Jeg tror litt internkonkurranse er sunt og jeg tror folk flest setter pris på direkte tilbakemeldinger og beskjed om hvordan de ligger an!

    Når det er så mange studenter, så er det vanskelig å gi alle tilbakemeldinger hele tiden. Det kommer så MANGE gode blogginnlegg at jeg sliter med å holde følge. Jeg har opprettet en feed for å rekke å lese igjennom flere:
    http://feedly.com/stammen/Kristiania2016

    En ekstra fordel med at studenter blogger er at arbeidet som gjøres kan brukes utover å bli evaluert av én lærer. Alt man skriver blir liggende ute og kan ses av familie, venner og potensielle arbeidsgivere. Om dette fører til mer press er jeg usikker på. Jeg tror det er positivt.

    Mitt formål med «listen» er flerdelt:
    1. Holde oversikt over alle studentbloggene
    2. Sørge for at Google finner de nye bloggene (slik at bloggene kommer høyt når man søker etter studentenes navn)
    3. Uformelt forsøke å rangere blogger basert på ulike kvalitetsfaktorer.

    Jeg lagde listen først og fremst for meg selv. Hvis listen fører til at folk blir overarbeidet eller demotivert, så må jeg justere, evt. fjerne listen. Jeg har endret teksten på listen slik at det ser ut som en «topp 60» liste.

    Jeg tar gjerne imot innspill!

    • cechenri

      25. februar 2016 at 21:48

      Hei KP!

      Takk for at du tok deg tid til å lese. Jeg er helt enig med deg at intern konkurranse bare er sunt, og jeg tror alle i klassen synes det er gøy. Det blir ikke mindre press og konkurranse i når vi skal ut i arbeidsmarkedet, og dette er god trening på å håndtere nettopp det.

      Studentene i klassen vår er ekstremt prestasjons og konkurranse-orienterte, og tar listen på ramme alvor. Den er viktig for at vi skal bli synlig på Google, og for at potensielle arbeidsgivere skal legge merke til oss. Jeg tror samtlige jobber målrettet og hardt hver eneste dag for å forbedre sin plass på listen. Det noen kanskje kan bli demotiverte av, er at de ikke forstår hvorfor listen er rangert som den er, ei heller hvorfor noen havner på topp. Du har delt for oss i forelesning hvilke 10 kriterier du går etter, men jeg synes noen ganger det er vanskelig å forstå helt konkret hva x-person har gjort når de bytter plass. Er det et konkret innlegg som var bra? Eller er det reaksjonsevnen, altså hvor raskt en responderer på en utfordring ? Eller er det en i forelesning som har vist at de har edge?

      Forelesere har påpekt at de som leverer det som er forventet, altså de obligatoriske blogginnleggene pluss litt til vil det gi utslag for resultatene på denne listen.

      Etter hva jeg kan se er det flere som rangerer ganske høyt på listen, men som har levert ett kanskje to innlegg utover hva som er obligatorisk. Mens andre lengre ned på listen har levert over 5-10 innlegg utover det som er forventet. Det er nok dette som skaper frustrasjon, og virker demotiverende.

      Hva med å snakke litt mer åpent rundt listen i forelesningene? For mange handler det mye om å bli sett og anerkjent for sine resultater. Når du flytter noen fra f.eks 32 plass til 1.plass er det kanskje en idè å fortelle klassen helt åpent om hva du synes var bra, og hvorfor denne personen ble flyttet? Det er ingen fasit, men jeg tror flere da vil kjappe seg hjem fra forelesning for å blogge med ny iver, ettersom man da får vite litt mer om hva som skal til.

  2. Hei igjen!
    Takk igjen for gode innspill.

    Listen er inspirert av måten Google rangerer nettsider (http://backlinko.com/google-ranking-factors ). Listen er manuelt vedlikeholdt og det er veldig vanskelig å kontinuerlig holde den oppdatert.

    Det er kanskje umulig å rangere studenter på samme måte som Google rangerer nettsider. Jeg syntes allikevel det er interessant eksperiment når man vet hvor mye det koster bedrifter å ansette feil! (Proffice anslår 2,4 milliarder pr. år?, http://www.dn.no/karriere/2009/12/22/sa-mye-koster-en-feilansettelse).

    Bloggene gir arbeidsgivere bedre mulighet til å bli kjent med studentene før en eventuell intervjuprosess. Dermed tror sjansen for å ansette riktig øker.

    Jeg har tidligere delt det jeg mener er gode rangeringsfaktorer:
    Nysgjerrighet – er studenten nysgjerrig, sulten og lærevillig?
    Tilstedeværelse – Er studenten tilstede i undervisningen og/eller på nett?
    Kreativitet – Skaper studenten nye og nyttige (nyttig kan erstattes med vakre, morsomme) resultater?
    Sosial intelligens – Er studenten flink til å omgås andre i klasserommet og på nett?
    Teknisk kompetanse – Er studenten dyktig med tekniske verktøy?
    Skriveferdigheter – Er studenten dyktig på å skrive?
    Presentasjonsteknikk – Er studenten flink til å presentere temaer og seg selv? I klasserom og på nett.
    Autoritet – Har studenten fått mange inngående henvisninger til bloggen sin?
    Touchmetoden – Behersker studenten touch-metoden?

    Utfordringen er å vekte faktorene og knytte faktorene mot målbare kriterier(vi gjorde jo en liten øvelse i forrige time). Noen kriterier(tekniske ferdigheter, touchmetoden) er enkle å kvantifisere, mens andre ting er vanskeligere(autoritet, edge, tilstedeværelse, sosial intelligens).

    Kanskje alle i klassen skal lage egne lister med 25 bloggere de anbefaler?

    • cechenri

      25. februar 2016 at 22:37

      Takk for at du utdyper listen, den skal jeg studere nøye! Og takk for link med interessante fakta rundt feilansettelse, kanskje det blir et blogginnlegg av det?

      Utover det synes jeg det er en fantastisk idè at alle i klassen skal lage egne lister med bloggere de anbefaler! Jeg har en del blogger i tankene allerede, Så kjør på!;-)

  3. Åh, Cecilie! Du må virkelig ikke sitte med følelsen av at du ikke kan. Du er blant de jeg ser på som best i denne klassen! Du er alltid på der fremme i front som skriver så knallbra innlegg om ting som 99% av oss ikke har hørt om en gang. Du er den som jeg vedder på at flere av oss ser på som en motivator, som en vi ønsker vi kunne blitt som.

    Du kan teorien, du er aktiv på sosiale medier, ikke bare blogger du, men du blogger bra, skriver om aktuelle innlegg på en enkel og lett forståelig måte slik at alle sitter igjen med kunnskap. Du er en av de jeg vil at skal omringe meg for du bringer meg motivasjon, inspirasjon og får meg til pushe det lille ekstra.

    Jeg synes det er bra at du er med på å ta opp dette presset som er i dag, for det blir ikke bedre med mindre vi kaster lys over det og gjør det til mindre tabu og ikke føle at en hele tiden strekker til. Tusen takk for deling!

  4. Det er jammen mange flinke piker i den klassen du går i Cecilie, og flinke gutter også. Du vet sikkert at jenter stort sett er flinkere enn gutter i nesten alle fag gjennom grunnskole og vgs og at mange attraktive studier på universitetene nå er fullstendig dominert av flinke jenter. Du og Gina har løftet frem et viktig spørsmål, hvordan skal dere greie å prestere godt samtidig som dere ikke har konstant dårlig samvittighet. Kanskje du skulle ta en kikk på Anita Krohn Traaseths bok «Godt nok for de svina», den handler blant annet om å gjøre ting «godt nok», og hva det er kan variere i ulike situasjoner.
    Det er viktig å ta seg tid til å feire det en er fornøyd med, og det er viktig å bruke anledningen nå som flere har skrevet og kommentert hva du og Gina har trukket frem i lyste til å «bonde», gjøre noe hyggelig sammen der dere diskuterer løsningsstrategier. Hva kan dere gjøre for fortsatt å være flinke uten at det går ut over selvfølgelsen.
    Du kan vel regne med at det er enda flere enn dere som har skrevet om det som kjenner de samme følelsene …. og det kan være smart å jobbe med mestring av dette nå, for mange av jobbene som kan være aktuelle for dere skaper enda større press enn det vi har gjort i starten av dette studiet.
    Det at dere skriver om det så bra som både du og Gina har gjort hjelper sikkert på følelsen samtidig som dere etterlater ytterligere digitale spor som viser at dere er kloke, reflekterte damer som tar eget initiativ og finner løsninger. DEN kan du kose deg med i helgen :)
    Hilsen fra Arne

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*