påvirker sosiale medier demokratiet?

Sosiale medier har blitt en viktig arena innenfor samfunnsdebatten. Den offentlige samtalen ser ganske anderledes ut i dag enn for bare 10 år siden. De som tidligere hadde makt i form av sin rolle får mindre betydning, og flere stemmer slipper til gjennom tastatur og ut i sosiale medier. Derfor spør jeg; vil sosiale medier endre demokratiet for alltid?

Det er nettopp dette Cecilie Staude ønsker at vi skal skrive om i dagens bloggoppgave. I dette innlegget skal jeg først ta for meg noen hovedtrekk i i den rivende medieutviklingen vi er inne i. Deretter vil jeg se på hva som driver mennesker til å bruke tid i sosiale medier. Dernest vil jeg drøfte om bruk av sosiale medier bidrar til maktfordeling og demokrati. Helt tilslutt vil jeg oppsummere alt jeg har trukket frem i en konklusjon.

Skisser noen hovedtrekk i den rivende medieutviklingen vi er inne i.

påvirker sosiale medier demokratiet?

 

Sosiale medier med mobilen i spissen har skapt en revolusjon i måten vi kommuniserer med omverdenen på. Tall fra Norsk mediebarometer 2015 viser at 85 prosent av befolkningen har en smarttelefon. Stort sett all kommunikasjon vi gjør med omverdenen smelter sammen i denne «dingsen». Under Social Media Days 2016 presenterte  Facebooks Client Partner for Norge, Tim Nilo, noen interessante fakta om hvordan vi bruker mobilen. Vi bruker mer tid digitalt enn før, og i snitt bruker vi tre timer på en smarttelefon. Den stadige økningen av smarttelefoner  påvirker også våre medievaner mye. Stadig mer bruk av nettaviser skjer via smarttelefon, og «alle» sjekker daglig Facebook via mobilen.

Tall fra Google consumer barometer  viser at 84% av oss nordmenn er tilkoblet internett hver eneste dag, og bruken av sosiale medier øker. Ifølge tall fra Norsk mediebarometer er 70 prosent av de som er på nett daglig innom Facebook, og 44 prosent er vært innom andre sosiale medier. Magma presenterer syv forbrukertrender innenfor innovasjon og utvikling; alltid på farten, alltid tilkoblet, avkastning på tid, kvalitetsinformasjon raskere, å leve i nuet, ”se på meg nå” og personvern.

Tall fra Google consumer barometer  viser at 47% av nordmenn er koblet til internett gjennom bruk av tre skjermer, en laptop, en mobil og et nettbrett. Det at vi alltid er pålogget gjennom flere ulike enheter avhengig av hvor vi er, gjør at oppmerksomheten vår blir mer fragmentert. Som en konsekvens av dette ønsker vi oss også kvalitetsinnhold raskere, derfor må også den offentlige samtalen gjøres så relevant som mulig, ettersom vi stadig blir mer opptatt av avkastning på tid.

Groundswell-teorien beskriver denne utviklingen som en trend hvor mennesker skaffer det man trenger av informasjon og tjenester fra hverandre via teknologi, isteden for på den tradisjonelle måten ved å måtte gå til selskaper og ulike virksomheter. Utgangspunktet for denne trenden er at vi i økende grad bruker ny teknologi, som mobiltelefonen, til å skaffe oss den informasjonen vi trenger i livene våre. At 79% av de under 35 tror de kan finne alt de trenger å lære på Youtube, bekrefter dette ytterligere.

Hva skjer med de tradisjonelle mediene når bruken av internett og sosiale medier øker?

TV-en sammen med de tradisjonelle mediene har vært spådd en dyster fremtid, ettersom bruken er fallende. Om de tradisjonelle mediene nå er forbigått av internett er vanskelig å si, men jeg tror ikke det er noe enten eller, det er nok både og.

Sosiale medier kan sees på som tillegg kanaler til de vi allerede har, men de endrede medievanene ser nå ut til å minske viktigheten av de tradisjonelle mediene. Dermed dermed mister de mye av den makten de tidligere har vært i besittelse av.

Hvorfor bruker mennesker tid i sosiale medier?

påvirker sosiale medier demokratiet?
Har du noen gang tenkt over hvorfor noen mennesker dokumenterer at de er på treningssenteret for å vedlikeholde drømmekroppen, eller at vi skryter av morsome opplevelser vi har med venner og bekjente i sosiale medier? Kanskje har du noen venner i sosiale medier som stadig oppdaterer profilbildet, eller noen venner som tilstadighet deler politisk eller faglig innhold på Facebook?

For å forstå atferden i sosiale medier må vi først forstå mennesker. Selv om teknologien utvikler seg raskt er det ikke nødvendigvis ensbetydende at menneskene utvikler seg i samme tempo. Ida Aalen er interaksjonsdesigner hos Netlife Research og forfatteren av «En kort bok om sosiale medier».

Hun mener behovene bak aktiviteten vår på Facebook, Instagram og Twitter er de samme som har vært i tusenvis av år. Vi mennesker har et universalt behov for å være sammen med andre og å bli anerkjent, dette er ikke så mye anderledes i sosiale medier. Faktisk kan det se ut til at vi drar dette med oss inn i de «nye» kanalene. Vi bruker sosiale medier primært som en informasjons- og underholdningskanal, som en måte å skape fellesskap og sosial interaksjon på og for å konstruere en personlig identitet. Aalen eksemplifiserer dette ved at vi deler bilder av gode opplevelser eller skriver på veggen til en venn, for å knytte bånd og vise hvem de bryr deg om.

På en annen side viser en ny rapport at Facebook-brukere deler færre statuser med personlig informasjon og at vi har blitt mindre «personlige» på Facebook. Det er kanskje naturlig ettersom kanalen har vokst i rekordfart, og kan sammenliknes med en stor folkemenge i det virkelige liv. For hvor sannsynlig er det at du forteller en stor forsamling av mennesker om hva du spiste til middag, eller at du går nedover Karl Johan med joggedress og viser grimaser? Jeg tipper at man da hadde blitt ansett som en rimelig merkelig person.

Igjen, atferden i sosiale medier henger sammen med de sosiale behovene vi har som mennesker. Jo større en folkemengde, jo mindre personlige kan det tenkes at vi blir. Dermed trekker vi heller inn i andre kanaler med færre mottakere, slik som Snapchat og Facebook Messenger.

En annen side ved sosiale medier henger sammen med vår personlige identitet, vi ønsker at andre skal oppfatte oss på en spesiell måte. Som for eksempel da hasjtaggen #jesuischarlie florerte rundt på sosiale medier etter terroren i Paris, og hvor profilbildene ble dekket av det Franske flagget. En årsak til at mange valgte å gjøre dette, var nettopp for å signalisere hva de er opptatt av, og for å vise sin støtte. På en annen side valgte kanskje like mange å gjøre dette for å bli ansett som en del av et samfunn, å bli anerkjent som en del av en helhet. Noe som er et viktig iboende behov for oss mennesker.

Sosiale medier brukes til mer enn hva det gjorde når Ida Aalen skrev boken i 2012. Forskningen henger ikke helt med på hva sosiale medier brukes til. Jeg tror de samme mekanismene ligger bak bruken i dag, men jeg tror også at bruken har blitt mer fragmentert. Med Facebook sin enorme vekst, og fremvekst av stadig nye kanaler gir det nye muligheter for sosialisering som stadig likner mer på hvordan vi mennesker kommuniserer med hverandre i det virkelige liv.

I boken «Sosial kommunikasjon» fra 2013 har de kommet frem til tre ulike brukere av sosiale medier med utgangspunkt i studiene til Groundswell og Petter Bae Brandtzæg(2012). 

  1. Delere
    • 3 av 10 er de om innimellom deler innhold med andre.
  2. Kikkere
    • 6 av 10 sosiale medierbukere i dag er passive
  3. Skapere
    • 1 av 10 er skapere 

 

Ettersom denne inndelingen er basert på fire år gamle studier, kan dette bildet være en del anderledes i dag. I tillegg er dette en forenklet modell av virkeligheten, for i realiteten hopper vi ofte ut og inn av disse rollene – det kommer ann på mediet og innholdet. Likevel tror jeg dette er et viktig bakteppe å ha med seg når en skal se på hvordan de nye medievanene kan påvirke demokratiet.

Dette er viktig fordi en må vite hva som driver folk til å engasjere seg i ulikt politisk innhold i sosiale medier. Studier viser at det er tilfredstillelsen av å føle oss viktig som er den viktigste driveren for å kommentere, dele eller like et innlegg. Vi ønsker å bidra der det er naturlig med noe vi har kunnskap om, enten det er en mening eller opplysning. Eller det kan være et ønske om å komme i kontakt.

Sosiale medier er derfor mange ganger knyttet til en delingskultur, og den som deler blir ansett som mer troverdig. Uavhengig av kanal har mobilen gitt oss uante muligheter til å dele øyeblikk og meninger med omverdenen.

Barn helt ned i 1 års alderen i dag bruker ipad til lek og læring i barnehagen, i følge medietilsynet. Dette viser at den generasjonen som nå vokser opp vil ha et helt annet forhold til digitale ting. De vil bli mer komfortabel med delingskulturen, og kanskje vil de ha et helt annet bilde av hva demokrati er, og hvem de anser som maktinnhavere.

 

Demokratiet påvirkes utvilsomt av de endrede medievanene, som igjen gir utslag i hvordan den offentlige samtalen foregår. Hva gjør dette med maktforholdene i samfunnet?

Drøft om bruk av sosiale medier bidrar til maktdeling og demokrati

Hvem har egentlig makten i samfunnet vårt i dag? Er det politikere, folket eller topplederene? Eller har det har vokst frem en ny type makt med digitaliseringen og sosiale medier? I såfall, hvordan påvirker dette demokratiet vårt?

Vårt samfunn har gjennom ny teknologi og sosiale medier blitt mer åpent og transparent. Hver enkelt står i større grad til å utrykke seg fritt om samfunnsaktuelle temaer, uten å være avhengig av massemedier for å komme på trykk.

Før jeg kan diskutere makt, må jeg selvsagt definere begrepet makt. Hva er egentlig makt, og hvem bestemmer hva som ansees som makt?

I følge Det Store Norske Leksikon definerte sosiologen Max Weber makt slik:

«Makt betegner enhver sjanse til å gjennomføre sin vilje innenfor en sosial relasjon, også på tross av motstand, uansett hva denne sjansen beror på.»

Her kan vi se at maktbegrepet er noe negativt vinklet, og ikke helt i tråd med de demokratiske verdiene. Begrepet Innflytelse er en form for maktutdøvelse som vil være mer passende for denne type diskusjon.

Innflytelse er en aktørs evne til å få en annen, eller flere andre aktører, til å tenke eller handle på en annen måte enn vedkommende ellers ville ha gjort. Med andre ord kan man utøve innflytelse ved å få en gruppe mennesker til å gjøre spesielle ting som kan føre til en reel endring. Det er først da man kan si at en har reell makt.

Ingrid Dahlen Rogstad påpeker at sosiale medier i prinsippet gjør det mulig for hvem som helst å kommunisere offentlig. Dette innebærer muligheter for å styrke demokratiet, men også byr det på ulike utfordringer som vi må håndtere.

Ida Aalen har utviklet tre hypoteser om hva sosiale medier kan bety for samfunnet vårt.

Hvem får innflytelse over hvem i sosiale medier?

påvirker sosiale medier demokratiet?

Den første hypotesen Aalen legger frem er at de rike blir rikere. Kan folk som allerede har stor sosial kapital få enda mer innflytelse gjennom sosiale medier? Kan det tenkes at de som har lett for å bli kjent med nye mennesker offline, får styrket denne effekten gjennom sosiale medier?

Ta statsministeren Erna Solberg for eksempel, med sosiale medier har hun fått en mulighet til å boltre seg på flere kanaler- hun blir mektigere med blant annet sine 189.000 følgere på Twitter. Eller se på Martin Ødegård, en kjent fotballspiller som øker sin populæritet gjennom Instagram hvor han har 1,6 milloner følgere.

Disse er eksempler på personer som allerede har et bredt nettverk som med sosiale medier får dette ytterligere utvidet. Mennesker som allerede er kjent eller har en form for maktposisjon, får enda flere muligheter til å ytre seg for å nå bredere ut.

Den andre hypotesen er at de fattige blir rikere. Sosiale medier har skapt økt likeverd og nye muligheter for alle mennesker å delta i samfunnsdebatten. Her finner man eksempler på at helt vanlige personer har blitt betydningsfulle fordi de evner å bruke sosiale medier som en plattform for å synliggjøre sine synspunkter.

Bjørn Hansen er en person som hele det politiske Norge kjenner til i dag, fordi han evner å formulere seg godt på Twitter. Før hans inntog i sosiale medier var han arbeidsledig, og ikke et spesielt kjent navn i politikken. I dag har Hansen nesten 5000 følgere på Twitter.

Itillegg har man sett at mennesker med handicap har fått sin livskvalitet økt ved å logge seg på sosiale medier. Mennesker som ellers har vanskeligheter med å komme seg ut av døren, kan få et helt nytt liv ved å kommunisere med andre mennesker gjennom sosiale medier.

Dermed kan disse nye kanalene inkludere mennesker som ellers ikke ville deltatt i samfunns debatten, og gi en fornyet styrke til demokratiet. Vi kan dermed også si at de som er fattige har med sosiale medier fått verktøy som gjør at de kan føle seg rikere.

Den tradisjonelle makten utfordres?

påvirker sosiale medier demokratiet?

Nye mennesker har makt i samfunnet vårt nå som kanskje ikke var der tidligere. Det kan være vanskelig å tåle for mange, og at den definisjonen av makt faktisk har endret seg en del. Ta for eksempel Sophie Elise, bloggeren fra Harstad, som ble kåret til den mektigste personen i mediebransjen i fjor. Dette kan virke litt rart og vanskelig for en del mennesker å forstå.

Dette kommer tydelig frem da Espen OttosenInformasjonsleder i NLM, skrev dette i en artikkel på VG

«Jeg nekter å gå med på at bloggeren Sophie Elise Isachsen har særlig mye makt»

Her mener Ottosen at vi lever i et samfunn i sterkt forfall om det skulle være slik at Isachsen har så mye makt som denne prisen tyder på.

Videre skriver han at det er noe galt hvis vi konkluderer med at denne 21-åringen har en viktig rolle i samfunnsdebatten. Er det virkelig det, spør jeg da?

Han trekker frem Rolv Erik Ryssdal, konsernsjef i Schibsted som en person med utvilsomt mye makt, til tross for at de færreste vet hvem han er. Ottosen hevder videre at det kan være et demokratisk problem hvis kåringen viser seg å være korrekt.

Den «nye» makten besittes av helt «nye» mennesker

Det er kanskje fort gjort for den eldre garde eller folk som har mer av den den tradisjone makten, å avfeie at de yngre bloggere og andre personligheter i sosiale medier er den nye makten. De hevder kanskje at det det ikke er en ekte makt fordi denne nye makten representerer en makt til å selge for eksempel sminke.

Faktum er at denne nye makten har mye å si for samfunnsutviklingen fordi de bidrar til å sette ting på agendaen. Som da Sophie Elise fikk Freia til å endre sin kampanje på bakgrunn av et innlegg hun skrev om at Freia bruker palmeolje i sine påskeegg. Dette beviser bare at hun besitter en betydelig makt til å få noe til å skje, og ser vi tilbake på definisjonen av makt og innflytelse så er det vel nettopp dette hun viste at hun har.

Et annet godt eksempel er Susanne Kaluza som var journalist, men som sa opp jobben for å begynne å blogge. Det tok ikke lang tid før hun virkelig satte agenda i samfunnet. Hun slo opp dette med at fastleger har en reservasjonsrett, det vil si at de har mulighet for å praktisere henvisningsnekt overfor kvinner som ønsker abort.

Kaluza fikk saken igjennom på stortinget og fikk massiv oppmerksomhet. Hun fikk gjennom sosiale medier mobilisert folk til å gå i fakkeltog på Youngstorget, og politiet anslo at det var et sted mellom 10 000 og 15 000 oppmøtte. Hvis ikke dette er makt, og utøvelse av innflytelse så vet ikke jeg.

De som har vokst opp med den tradisjonelle formen for makt kan dermed oppleve det ganske underlig når mennesker kommer i studio på dagsrevyen på NRK, som plutselig har blitt «fagpersoner» eller viktige debutanter innenfor et tema «bare» for at man har blogget om det.

Den siste hypotesen Ida Aalen legger frem er ar de fattige blir fattigere. Er det slik at med sosiale medier blir sjenerte mennesker sittende inne foran pcen istedet for å sosialisere i den virkelig verden?

Ingen har klart å finne et klart svar om hvorvidt den ene hypotesen er mer riktig enn de andre. Alle kan være sanne samtidig, men personlighetstype spiller en viktig rolle for hvordan det slår ut.

Vil den nye makten danke ut den tradisjonelle?

Jeg vil ta meg den frihet av å drodle litt rundt en ny hypotese. Kan det også være slik at de rike blir fattige, dersom de med store nettverk ikke evner å tilpasse seg? Blir makten deres svekket av å ikke klare overgangen til det digitale med sosiale medier i spissen? Kan dette være noe av årsaken til at Sophie Elise ble pekt ut som mediebransjens mektigste person og ikke Rolv Erik Ryssdal, konsernsjef i Schibsted?

Hypotesen jeg fremstiller belyser en utfordring som følger med digitaliseringen. De som ikke har tilegnet seg digital kompetanse står i fare for å miste makt eller bli holdt utenfor, og hvor dette skaper digitale skiller. Dermed ser vi at sosiale medier utfordrer den tradisjonelle måten å tenke makt på, og makten er kanskje i ferd med å forskyve seg eller forandre form?

Konklusjon

Sosiale medier utfordrer definisjonen av makt, og truer de tradisjonelle mediers makt. Det nye og det gamle flyter sammen ved at bloggere og brukere av sosiale medier er premissleverandører for samfunnsutviklingen og bidrar til å sette agenda for tradisjonelle medier, men også motsatt. Det er et mediesamspill hvor begge gir agenda til hverandre. Det er egentlig ikke så interessant å konkludere om det ene mediet vinner over det andre, ei heller å skille mellom kanaler og makthavere.

Poenget er at de nye medievanene bidrar til et mer åpent og transparent samfunn slik at det er vanskeligere for mennesker og bedrifter å lukke seg inne.

Med sosiale medier desentraliseres makten, og vi kommer nærmere de som har makt. Bare se på Panama papers, saken som førte til at regjeringssjefen på Island svært motvillig måtte gå av og saken fikk verdensomspennende konsekvenser bare på en måned. Uten sosiale medier hadde kanskje ikke saken blitt så stor og fått konsekvenser så umiddelbart?

Vi kan dermed si at makt har blitt mer fragmentert og det er ikke lenger vedtatt hvilke rammer makt er definert i, og flere har fått tilgang på makten. Sosiale medier gir demokratiet enorme muligheter på en ny måte. På mange måter kan man si at makt er flyktigere, i den forstand at det er lettere å ta, men det er også lettere å tape makt. Du blir avslørt raskere hvis du utøver eller misbruker makten din, men du kan og tilegne deg den gjennom sosiale medier.

Tidligere kunne NRK diktere hva vi måtte av underholdning på fredagskvelden og de kunne diktere hvem som faktisk slapp igjennom og kom på trykk. Slik er det ikke lenger, vi publiserer selv og alt ligger tilrette for at en kan nå ut til akkurat de mennekene vi ønsker.

Ytringsfriheten står ganske sterkt i Norge og den kan styrkes med sosiale medier. Forfatteren av boken liker liker ikke fra 2012 har forsket på nettopp dette. Økonomi og utdanning betyr lite for politisk deltakelse på sosiale meder. Mens man i tradisjonelle medier kan se en sammenheng mellom økonomi og deltakelse. Dermed kan alle delta i den politiske debatten i sosiale medier, uavhengig av status.

Dermed kan jeg konkludere med at sosiale medier bidrar til økt likeverd ved at alle kan delta på likere linje ved å ha en ropert ut i samfunnet. Sosiale medier gjør deling og spredning av budskap og innhold enklere enn før, og dette kommer demokratiet til gode.

 

-Cecilie Benedikte Henriksen

Følg meg på sosiale medier:

Google plus roundPinterest roundInstagram round  Twitter roundLinkedin round

Vil du vite mer om meg?

Klikk her om du vil vite mer om min arbeidskarriere

Klikk her om du vil vite mer om hvem jeg er som person

Klikk her om du vil se flere oppgaver jeg har skrevet i forbindelse med studiene

 

Øvrige kilder:

Charlene Li & Josh Bernoff – Groundswell (2008)

Ida Aalen – En kort bok om sosiale medier (2013)

Forelesning med Cecilie Staude (20.04.16)

Forelesning med Svein Tore Marthinsen (22.04.16)